Klokka er åtte en onsdag morgen i Lusaka, hovedstaden i Zambia, og jeg sitter på en klinikk og venter på at dagen skal starte. Innen en halv times tid er rommet fylt opp av ca 30 barn med ulike funksjonshemminger, foreldre og frivillige hjelpere. Rommet er forholdsvis lite, så jeg har ca en kvadratmeter eller to å områ meg på. Her er det bare å gjøre det beste man kan ut fra situasjonen og de enkle hjelpemidlene som er tilgjengelige, og forsøke å sørge for at alle barna får hjelp i løpet de to timene vi har til rådighet. Litt annerledes enn en norsk helsestasjon......
Jeg som skriver dette heter Inger Gretland. Jeg er oppvokst på Kråkerøy, utdannet fysioterapeut og har arbeidet som barnefysioterapeut i Sarpsborg kommune i 12 år. I 2009 jobbet jeg i Zambia gjennom Fredskorpset, og etter å ha vært tilbake i Norge i ca ett og et halv år bestemte jeg meg for å flytte ned igjen. Nå jobber jeg deltid som feltarbeider for PLAY - en organisasjon startet av tidligere kolleger i Sarpsborg og Fredrikstad som har som formål å bidra til at zambiske barn med funksjonsnedsettelse får tilbud om fysioterapitjeneste.
Zambia ligger midt i den sørlige delen av Afrika. Landet ble uavhengig i 1964 og det har ikke vært noen store interne konflikter. Folketallet er i overkant av 12 millioner, og mer enn 70 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Forventet levealder er ca 38 år. Man regner at ca 10% av befolkningen har en funksjonsnedsettelse.
Zambia er en kristen nasjon, men heksekunsten og den tradisjonelle medisinen lever fortsatt i beste velgående. Det er mye stigma knyttet til det å få et funksjonshemmet barn, og mange foreldre har ingen kunnskap om barnets diagnose og hvordan de kan stimulere sine barn. Fedre forlater i noen tilfeller familien når et barn med funksjonshemming blir født, fordi de ikke kan tenke seg at de kan være far til et slikt barn. Dermed er mødrene alene om å oppdra opp til 10 barn, og pga omsorgen for et funksjonshemmet barn kan de heller ikke jobbe. I andre familier holder foreldrene sammen, men pga liten eller ingen utdanning og manglende jobb sliter de med å ta vare på sine barn, spesielt de som krever litt tilpasset stimulering, omsorg og tilsyn.
Det er disse foreldrene PLAY prøver å nå gjennom sitt arbeid. Pengene som samles inn går til å lønne meg som feltarbeider slik at jeg kan reise rundt til noen av helseklinikkene i compounds (forstad/slumområde) ukentlig og behandle og gi råd og veiledning. Behovet er helt enormt, og det offentlige helsevesenet tilbyr lite utover rent medisinsk oppfølging. Når de kommer til fysioterapiklinikk får de møte andre foreldre i samme situasjon, lære om sitt barns diagnose, får tilpassede øvelser til sitt barn og kanskje for første gang oppleve at noen "ser" deres barn. Mange foreldre tror at det ikke er noe håp i det hele tatt og avviser barnas forsøk på å mestre aktiviteter - "han har jo en funksjonshemming!". På fysioterapiklinikk får de se at barnet kan lære og har framgang på sine premisser.
Jeg har lyst til å dele historien om Doris. Hun er 9 år, blind og har CP. Da jeg undersøkte henne fant jeg ut at hun var i stand til å gå med støtte, men hjemme måtte hun krabbe rundt siden hun ikke hadde noe gåhjelpemiddel. Jeg fikk henvist dem til et verksted hvor de lager rullatorer av tre og papp, og mammaen klarte å skaffe de pengene det kostet å kjøpe en rullator. Et par uker etter at Doris hadde fått den med seg hjem spurte jeg henne om hun nå kunne gå alene rundt i huset. "Nei, ikke alene - med rullatoren min!" svarte hun :) Mammaen fortalte om en helt ny hverdag hvor Doris kunne gjøre mye på egenhånd som tidligere var umulig.
Vi tar som en selvfølge at opptrening, veiledning og hjelpemidler er der den dagen vi trenger det. Her i Zambia er det langt de færreste som har tilgang på dette, og de som PLAY når gjennom sitt arbeid gir uttrykk for enorm takknemlighet.
Les mer om PLAY og følg bloggen min på www.play-zambia.no. Der er det også informasjon om hvordan man kan støtte arbeidet gjennom å bli "fadder".
Varm hilsen fra Inger